For å utnytte vann til produksjon av elektrisk kraft kreves et fall hvor den potensielle energien i vannet kan utnyttes. Eier av et vannfall er den som eier grunnen. Erverv av eiendomsrett eller bruksrett til fallet for andre enn staten krever tillatelse etter industrikonsesjonsloven dersom det ved regulering antas å kunne utbringe mer enn 1 000 naturhestekrefter (736 kW) alene, eller sammen med andre fall som det er praktisk og økonomisk mulig å bygge ut under ett.

Da loven ble vedtatt i 1917 sikret man seg at statens og allmennhetens interesser ble godt ivaretatt. Dette skjedde blant annet gjennom regler om forkjøpsrett , tidsbegrensede konsesjoner og hjemfall til staten ved konsesjonstidens utløp. Hjemfall innebærer at staten vederlagsfritt overtar vannfall og produksjonsutstyr ved konsesjonstidens utløp. Forkjøpsrett innebærer at staten eller subsidiært fylkeskommunen kan tre inn i kjøpsavtalen med den opprinnelige kjøpers rettigheter og forpliktelser etter avtalen.

Hjemfalls- og forkjøpsrettsordningen gjelder bare i forhold til private. Et kraftverk regnes som privat når den offentlige eierandel går under 2/3. Når private får en eierandel over 1/3, oppstår statens forkjøpsrett. Dersom staten velger å ikke gjøre forkjøpsretten gjeldende, vil selskapets tidsubegrensede konsesjon omgjøres til tidsbegrenset. Konsesjonstiden fastsettes i så fall til 60 år regnet fra da den opprinnelige konsesjon ble gitt, med hjemfall til staten ved konsesjonstidens utløp. Inntil lovendringen i 1992 var forkjøpsretten begrenset til første gang et vannfallerverv ble konsesjonsbehandlet.

Etter endringen av industrikonsesjonsloven kan staten også nytte for kjøpsretten ved senere salg av kommunalt eide kraftselskaper eller ved salg av aksjer eller parter i slike selskaper. Forkjøpsretten oppstår ved overdragelser som medfører at den offentlige andel av kapitalen synker under 2/3 uansett om den private andel innehas av en eller flere eiere. Den fylkeskommunale forkjøpsretten er knyttet til førstegangs konsesjonsbehandling av erverv av vannfall og kraftverk, og oppstår først dersom staten ikke benytter sin forkjøpsrett. Fylkeskommunens beslutning om å gjøre forkjøpsrett gjeldende må godkjennes av Kongen i statsråd.

I industrikonsesjonsloven er det obligatoriske grunnvilkår om konsesjonsavgifter og konsesjonskraft til de kommuner hvor vannfallene ligger. Konsesjonskraftvilkåret innebærer at kommunen får en rett til uttak av 10 prosent av den produserte kraften til selvkostpris. Det er også adgang til å pålegge vilkår av hensyn til blant annet miljø og lokalsamfunnet.

For å kunne regulere produksjonen i kraftverket over året etter det varierende behovet, vil det være av stor og ofte avgjørende økonomisk betydning at man kan benytte et reguleringsmagasin for å lagre vanntilførselen. Selv om man har eiendomsrett til fallet, kreves det egen tillatelse etter vassdragsreguleringsloven for å utnytte vannet i et reguleringsmagasin når dette skal brukes til kraftproduksjon.

Vassdragsreguleringsloven omfatter reguleringstiltak som utjevner vannføringen i et vassdrag over året. Loven gir i all hovedsak hjemmel for å pålegge konsesjonæren de samme vilkår som etter industrikonsesjonsloven, men det kan i tillegg pålegges særskilte vilkår for å redusere skadene i vassdraget som følge av reguleringen. Det kan settes egne vilkår om opprettelse av blant annet fiskefond dersom reguleringen påfører skade på fiskebestanden i et vassdrag. Det fastsettes også et manøvreringsreglement som omfatter vilkår om minstevannføring og regler om hvilke vannmengder som kan slippes til ulike tidspunkt over året. Høyeste og laveste tillatte regulerte vannstand fastsettes i dette reglementet. Gitte reguleringskonsesjoner kan revideres etter 30 eller 50 år, avhengig av når konsesjonen ble gitt. NVE avgjør om en revisjon skal igangsettes etter at ikke-statlige myndigheter (primært kommunen) eller andre som representerer allmenne interesser har krevd revisjon av vilkårene. Revisjonsadgangen gir primært muligheter for å sette nye vilkår for å rette opp miljøskader som er oppstått som følge av reguleringene.

Også i reguleringskonsesjoner gis det pålegg om konsesjonskraft og om å betale en årlig konsesjonsavgift til staten og den eller de kommunene som det regulerte vassdraget ligger i. Avgiftens størrelse beregnes etter mengden av den kraftøkning som reguleringen medfører, og skal være en kompensasjon for påførte ulemper. Det fastsettes som oftest vilkår om næringsfond i kommunen. Fondet er ment delvis som en kompensasjon for påførte ulemper, og dels for å gi kommunen en andel av verdiskapningen. Næringsfond kan også gis i medhold av industrikonsesjonsloven.

Kilde: "Energi- og vassdragsvirksomheten i Norge 2002", OED

Selv om en kraftutbygger allerede eier fallrettighetene, og heller ikke trenger å regulere et vassdrag, kan inngrep i vassdraget som er nødvendige for å utnytte kraften, kreve særskilt tillatelse etter vannressursloven. Vannressursloven er en generell lov som gjelder alle typer tiltak i vassdrag. Loven trådte i kraft 1. januar 2001, og erstatter vassdragsloven fra 1940. Loven har til formål å sikre en samfunnsmessig forsvarlig bruk og forvaltning av vassdrag og grunnvann. Hovedkriteriet for å gi tillatelse til å iverksette tiltak, er at fordelene ved tiltaket overstiger skader og ulemper for allmenne og private interesser som blir berørt i vassdraget eller nedbørsfeltet. Også etter denne loven kan det settes en rekke vilkår som har til formål å kompensere for og avdempe de skadevirkninger som tiltaket medfører i vassdraget.

Kilde: "Energi- og vassdragsvirksomheten i Norge 2002", OED