Elektrifisering av jernbanen

Industrien tar i bruk vannets krefter
Veverier, spinnerier, mekaniske verksteder og andre fabrikker etableres omkring de større elvene for å dra nytte av kraften fra vannhjul! "Vannkraft" er i denne perioden ren mekanisk energi, ikke elektrisk energi!

• 1880: Elektrisitet introduseres i Norge, i første rekke som bedriftsinterne installasjoner og forsyning til nærliggende bygg. Det er kun til belysning elektrisitet benyttes.

• 1885: Laugstol Brug i Skien leverer som de første i Norge elektrisitet til abonnenter. Anlegget leverte elektrisitet til 100 lamper, og var et likestrømssystem med en spenning på 100 V. 

• 1889: Det første kommunalt eide elektrisitetsverket etableres i Hammerfest. Det produseres elektrisitet basert på vannkraft, og har en installert effekt på 65 hestekrefter. Det leveres elektrisitet med en spenning på 1000 V.

• 1890: Det skjer en gradvis introduksjon av elektromotorer. Dette betyr at elektrisitet kan benyttes til omforming til mekanisk energi.

• 1894: Oslo Sporveier får, som de første i Skandinavia, elektrisk drift.

De lokale "blokksentralene" leverte likestrøm ved en relativt lav spenning. Dette gjorde det vanskelig å transportere elektrisitet over lange avstander. Introduksjon av vekselstrøm, og mulighet for transformering til høyere spenning, gjør det mulig å transportere elektrisitet over lengre avstander.

Det blir etter hvert et betydelig lokalt press for å få bedre gatelys. Dette kan oppnå ved å bruke elektrisitet til dette, fremfor å bruke gass. I 1892 får Kristiania sitt Lysverk.

En begrunnelse for statlig oppkjøp av vannfall, var ønske om å forsyne jernbanen med elektrisitet. Inntil den første bussruten ble startet i 1908, var kanaltrafikk, fløting, jernbane, hestesporvei og hester det man hadde for gods- og persontransport i Norge. Statsminister Gunnar Knutsen foreslo allerede i 1892 for Stortinget at staten skal kjøpe vannfall for å forsyne jernbanen med elektrisitet, for å redusere behov for import av kull.

Forbruk av elektrisk kraft til ulike formål i husholdningene (1911-1969). 
Kilde: SSB

Fra distribuert småindustri til sentral storindustri
Fra 1880 hadde det vokst frem en ny type storindustri, særlig i USA og Tyskland. Den nye industrien var basert på står, nye kjemiske prosesser og elektrisitet. Etablering av denne type industri krevde mye kapital og tilgang til vitenskapsbasert teknologi, og ble preget av en internasjonalisering. 

Det sto ofte utenlandske kapitalinteresser bak de store industribedriftene, og dette ble i Norge sett på som en trussel mot nasjonal kontroll med vannkraftressursene. Fordi bedriftene var så store, fryktet mange at det ville skje en monopolisering av vannkraftproduksjonen. Dette ville kunne gjøre det vanskelig for de tradisjonelle næringene å skaffe seg tilstrekkelig og rimelig elektrisitet. Fra 1906 til 1917 ble en rekke konsesjonslover knyttet til vannfall utredet, debattert, vedtatt og fornyet. 

På tross av de relativt strenge konsesjonsbestemmelsene, skjedde det en omfattende storindustriell ekspansjon i tiden frem til 1920. Hydro og Elkem gikk i spissen for denne utviklingen. Dette var mulig dels fordi en del fallrettigheter var anskaffet før konsesjonslovene trådte i kraft, dels fordi de første lovene var mindre restriktive enn er senere, og ikke minst var mye av den norske vannkraften så billig å bygge ut og regulere at konsesjonsforpliktelsene ikke forhindret lønnsomhet.

Prioritering av alminnelig forsyning
Norges vannkraftressurser er store, og de er relativt spredt. Det var derfor i mange kommuner mulig å benytte denne ressursen. Norske kommuner og lokalsamfunn hadde lang erfaring i å utvikle og forvalte infrastruktur og velferdsordninger. Det var derfor naturlig at kommunene tok et stort ansvar for elektrifiseringen av landet. 

I en rekke byer var kommunale elverk i drift allerede ved århundreskiftet. I byer som i utgangspunktet hadde private el-verk, overtok kommunen etter hvert denne oppgaven. Det godt utbygde og desentraliserte sparebankvesenet ble en viktig finansiell støtte av den kommunale utbyggingen i distriktene.

Det var en alminnelig oppfatning at staten skulle sikre elektrisitet til alminnelig forsyning, mens levering til storindustri skulle begrenses til de steder der hensyn til alminnelig forsyning gjorde dette nødvendig. Frem til 1940 hadde staten kun en beskjeden eierandel, under 10%, av den samlede kraftproduksjonen i Norge. 

Avståelse av kraft til kommuner og stat var en del av konsesjonsbetingelsene for private utbyggere. På denne måten kunne myndighetene sikre både husholdninger, småindustri og andre næringer tilgang til elektrisitet fra storindustriens utbygginger.

Nettoforbruk av elektrisk kraft (1930-98). 
Kilde: SSB

Innbyggere forsynt med elektrisitet (1937-61). 
Kilde: SSB

Installert kapasitet (1950-2001). 
Kilde: OEDs faktahefte 2004

Statlig kraft til ny kraftkrevende industri
Etter 1945 skjedde det et brudd med vannkrafts- og elektrisitetspolitikken fra før krigen. Staten tok nå en rolle som aktiv tilrettelegger for etablering av ny kraftkrevende industri i Norge. Mens denne industrien før krigen hadde produsert sin egen kraft, skulle de nå få kraft fra statens kraftverk.

Satsing på elektrisitet til kraftkrevende industri kom som et tillegg til fortsatt vektlegging på alminnelig forsyning. Statens kraftverk fikk en betydelig leveranse til alminnelig forsyning, selv om ekspansjonen først og fremst skjedde gjennom de kommunale (inklusive de interkommunale og fylkeskommunale) energiverkene.

Kommunalt eierskap på bekostning av privat
I Storbritannia og i Frankrike hadde det vært en betydelig grad av nasjonalisering av elforsyningen, men dette var ikke tilfelle i Norge. I 1945 eide staten ca. 12% av installert generatoreffekt, i 1950 hadde dette økt til 23%, og i år 2000 var andelen ca. 31%. I denne perioden var det spesielt de kommunale og fylkeskommunale energiverkene som økte sin andel av generatorkapasiteten, på bekostning av de private kraftprodusentene (56% i år 2000). Fra 1950 til 2000 ble de private eiernes andel av generatorkapasiteten redusert fra 42% til 13%.

Kraftutbyggingsepoken fra 1970-1985
De største vannkraftutbyggingene foregikk i årene fra 1970 til 1985,med en økning i installert effekt på 10 730 MW, gjennomsnittlig 4,1% per år. Mot slutten av 1980-tallet avtok vannkraftutbyggingene. Tilveksten av ny produksjonskapasitet var lav på 1990-tallet,og kapasiteten økte med 551 MW eller drøyt 0,1% per år i løpet av perioden. 

Reaksjoner på utbyggingspolitikken
Frem til midten av 1960-tallet hadde det i stor grad blitt ført en produksjonsorientert forsyningspolitikk, hvor formålet var å fremskaffe mest mulig kraft på kortest mulig tid. Det var ble i denne perioden lagt vekt på de positive sidene ved kraftutbygging, som økonomisk vekst, valutainntekter, distriktsutvikling og sysselsetting. Etter hvert ble det også satt søkelys på de negative sidene ved elektrisitetsproduksjon og -bruk, i første rekke virkning på natur og miljø. 

Energiområdet "utvides"
Vannkraft hadde i lengre tid vært vurdert som det eneste alternativet til produksjon av elektrisitet, men i 1969 ble også atom-, olje- og gasskraft drøftet som aktuelle. Sammen med oljekrisene i 1973, og virksomheten knyttet til Nordsjøoljen, bidro dette til at energipolitikken ikke lenger ensidig dreide seg om vannkraft og elektrisitet. Oljekrisene i 1973 og 1979 bidro dessuten til å sette energiøkonomisering ble formulert som et sentralt virkemiddel. 

Produksjon og forbruk av elektrisitet (1950-2000). 
Kilde: SSB/NVE

Økt satsing på "nye fornybare energikilder
Den 22.desember 2000 foreslo Regjeringen å legge til rette for en ny finansieringsmodell og en ny organisering av arbeidet med omlegging av energibruk og energiproduksjon. Innstillingen fra energi- og miljøkomiteen ble behandlet i Stortinget 27. mars 2001.Flertallet på Stortinget støttet Regjeringens forslag, og lovforslaget er nå vedtatt og ikrafttredelse er 01.01.2002. Som en del av omorganiseringen ble Enova SF opprettet 22.6.01.

Gasskraft på ny inn i energipolitisk fokus
I et år med normal nedbør ot normale temperaturforhold er det ikke tilstrekkelig produksjonskapasitet i den norske vannkraftsystemet til å dekke etterspørselen etter elektrisitet. Det vil derfor være en netto import. De siste årene har vært våte og milde, slik at Norge har vært netto eksportør.