Å gi en kortfattet og god beskrivelse av vassdragsreguleringers virkning på fisk og fisket er vanskelig fordi det er et komplekst samspill mellom en rekke fysiske og biologiske faktorer. Flere brukerinteresser er knyttet til utnyttelsen av de ulike fiskeslagene noe som bidrar til at dette er et felt som mange synes å ha mange og ofte sterke meninger om.

Fiskens leveområder formes av fysiske forhold som vannstand, vannhastighet og skjulmuligheter samt tilgang på mat. Kravet til leveområder (habitat) varierer avhengig av fiskens alder og størrelse. Vassdragsreguleringer som påvirker habitatet kan derfor virke forskjellig på de ulike aldersklassene.

Tørrlegging vil være totalødeleggende for fisk, men utover dette vil mengde vann ha ulik virkning på fisken i et vassdrag avhengig av art og stadium i livssyklus. Ikke alle uregulerte vassdrag er optimale med hensyn på fiskeproduksjon pga. store svingninger i vannføringer.

Magasin
De fleste norske reguleringsmagasin med stor reguleringshøyde ligger på fjellet. På grunn av de negative virkningene disse reguleringene har på bunndyrsamfunnene, blir det her en finner de største negative virkningene på fiskeproduksjonen. I disse magasinene er ørret ofte eneste art, eller forekommer sammen med røye.

Ørretproduksjonen går særlig sterkt tilbake i langgrunne magasiner der tilgjengelig næringsdyrproduksjon blir redusert.  I magasin der skjoldkreps etablerer store bestander kan det til tross for reguleringene opprettholdes en god fiskeavkastning.

Så lenge ørret  er eneste art kan den til en viss grad kompensere bunndyrtapet i dietten ved å ta en større andel dyreplankton. Er ørret sammen med mer effektive planktonetere som røye og spesielt sik, taper ørreten kampen om denne føderessursen. Ørreten kan imidlertid utnytte disse fiskene som føde hvis den vokser seg stor nok til å bli fiskeeter.

For røye og sik som er tilpasset dyreplanktondiett, blir en nedgang i bunndyrmengden i mange tilfeller av mindre betydning. Særlig i lavlandsmagasin med sik eller andre planktonetere og liten regulering (2-3 meter) har det vist seg fortsatt å være stor fiskeavkastning etter regulering. Dette skyldes at næringsproduksjonen i de store magasinene i lavlandet også i uregulert tilstand har en vesentlig del av produksjonen knyttet til de åpne vannmassene.

Reguleringer kan påvirke fiskeproduksjonen og styrkeforholdet mellom de ulike fiskeartene via fiskens næringsgrunnlag, men vel så viktig er den direkte virkningen på rekrutteringen. Dette gjelder særlig for ørret i høyfjellet, fordi elvearealer for gyting og oppvekst av ørretunger kan være svært begrenset, selv i upåvirket tilstand. Reduksjon av  fiskens gyteplasser kan ha stor negativ innvirkning på bestandens størrelse i slike marginalområder. Dette kompenseres vanligvis med utsetting av fisk. I de tilfeller hvor reguleringen har ført til nedsatt produksjon av fiskens næringsdyr, vil en viss nedgang i gytearealene skape balanse mellom næringstilgang og rekruttering. I såfall vil utsetting av fisk ikke være nødvendig, men kan derimot være uheldig da det lett kan bli for mange og for små fisk.

I magasiner med flere arter kan det bli en forskyvning av artsdominansen som følge av endringer i rekrutteringsforholdene. Eksempelvis kan sik eller røye som gyter på stille vann bli favorisert på bekostning av  ørret dersom de viktigste gytestrekningene på rennende vann blir borte.

Elver
Effekten av  vassdragsreguleringer på fisk i rennende vann vil avhenge både av reguleringsgraden og fiskens bruk av elven i naturlig tilstand.

Elvemagasin er ikke spesielt vanlige i Norge, bortsett fra i de store østnorske vassdragene. De viktigste endringene her består i at en omformer elvestrekninger så de får mer innsjøpreg, noe som favoriserer innsjøarter som blant andre lagesild, sik, abbor, mort, gjedde og lake på bekostning av mer strømkrevende arter som harr og ørret.

Elvemagasinene blir dannet av dammer og reguleringsanlegg som er lagt på oversiden av stryk og fosser. Disse kan ha vært naturlige vandringshindre for fisk, men ved utnytting av mindre fall som fisken tidligere kunne passere vil dammene representere et  vandringshinder. I slike tilfeller bygges det fisketrapper for å opprettholde vandringsmønsteret så langt som mulig. Deler av storørretstammen i Glomma bruker den produktive nedre delen av vassdraget som spiskammers, men vandrer milevis opp i vassdraget for å gyte og må passere flere fisketrapper underveis. Disse vil representere flaskehalser i vandringen og det er derfor viktig at disse virker, spesielt i den tiden fisken normalt vandrer.

Tilsvarende vandringer foretar hunderørreten som lever sitt voksne liv i Mjøsa, men vandrer opp i Lågen ved Hunderfossen for å gyte. Her har imidlertid reguleringen på den viktigste gytestrekningen redusert oppvekstarealet for ungfisk så mye at en må inn med støtteutsettinger av fisk for at et tilstrekkelig antall skal vandre tilbake til Mjøsa.

Et typisk trekk ved reguleringer i elver er utjevning av vannføringen, dvs at flomtoppene reduseres og de fysiske forholdene blir mer stabile.  På tilsvarende måte som for fiskens næringsdyr kan slike forhold ha positiv effekt for fisken. Forutsetningen er imidlertid at tilgjengelig vanndekt areal blir stort nok for ungfisken som skal vokse opp i området, og at vannføringen på høsten er tilstrekkelig stor til at større fisk kan gyte.

På strekninger nedenfor utløp fra kraftverk vil vannføringen variere avhengig av kjøremønsteret i kraftstasjonen. Er vannføringen gjennom kraftverket stor i forhold til vannmengden ellers i elva kan forholdene bli ustabile for fisken dersom kjøringen av kraftverket varierer mye. En kan blant annet risikere rask tørrlegging av områder som ungfisken oppholder seg i. Dette er imidlertid et problem som kan reduseres ved mykere oppstart og nedkjøring av aktuelle kraftstasjoner. Elvestrekninger nedenfor kraftverk som tar inn magasinvann fra høyfjellet kan bli utsatt for store endringer i vanntemperaturen, både gjennom døgnet, men også ved redusert temperatur gjennom sommersesongen. Dette kan gi seg utslag i nedsatt fiskevekst. Tilsvarende får en økt fiskevekst i elver med høyere temperatur der kaldt  vann fra høyfjellet, spesielt breområder, er regulert bort.

Anadrome laksefisk.

Til de androme laksefiskene regnes laks, sjøørret og sjørøye. Av disse er laksen den arten som er helt tilpasset et saltvannsopphold som voksen. Sjøørret og sjørøye er den del av ørret- og røyebestanden som foretar en næringsvandring til saltvann, mens den stasjonære bestanden lever hele livet i ferskvann.

Enkelte storørretstammer har et liknende vandringsmønster som laks, bare at de har næringsvandring til innsjøer (f.eks. Gudbrandsdalslågen/Mjøsa og Nea/Selbusjøen) istedenfor havet.

Med unntak for en del små kystvassdrag med innsjøer, så er den lakseførende del av et vassdrag vanligvis uten innsjøer. Laksen lever derfor hele sitt ferskvannsliv på rennende vann. Dette betyr at det vil være avgjørende for laksen at det til enhver tid er vannføring i den lakseførende del av vassdraget. De viktigste lakselvene har vanntilsig fra relativt store fjellområder. Fra naturens side er disse preget av stor sommervannnføring og ofte liten vintervannføring. Laksen har tilpasset seg disse vassdragene og det generelle bildet er at vassdragene har formet en fisk som er stor og sterk nok til å ta seg fram i ei strømsterk og stri elv. For lakseungene som skal vokse opp i elva, 2-6 år avhengig av temperaturen, er det lavvannsperioden om vinteren som er den mest kritiske. I kalde vintre kan vanntilførselen til elva skrumpe så mye inn at leveområdene for fisken blir sterkt begrenset. Dette arealet setter som regel grensen for hvor mye fisk som kan vokse opp på en elvestrekning. I tillegg til begrenset oppholdsareal for fisken om vinteren er de fleste lakselvene næringsfattige noe som medfører at laksen har valgt å søke til havet for å vokse seg stor.    

Ved en del av de tidligste reguleringene var det primære målet å sikre nok kraft og det ble ikke alltid tatt tilstrekkelig hensyn til de biologiske prosessene i vassdraget. I dag er kunnskapen om økologiske forhold langt bedre og ved moderne kraftutbygging blir det tatt hensyn som gjør at en kan utnytte vannkraftpotensialet uten spesielle negative konsekvenser for fisken. Dette gjelder spesielt laksevassdragene hvor det er knyttet store verdier og interesser til laksefisket. Her blir det tatt hensyn til fisket både ved selve måten elven er regulert på og ved ulike fiskeforsterkende tiltak. Viktigst i så måte er plassering av et kraftverksutløp så langt opp i den lakseførende delen som mulig. Dette kan bidra til å sikre et vanndekt areal i den kritiske vinterperioden som langt overgår det arealet en hadde i uregulert tilstand. Erfaringer fra reguleringene i Orkla har vist at dette har bidratt til økt produksjonen  av lakseunger i elva.

Selv om en  regulering ikke direkte er en trussel mot laksen som art, kan endret vannføring og temperatur i forhold til naturlig tilstand endre forholdene for klekketidspunkt og smoltutvandringstidpunkt så mye at den opprinnelige laksestammen over tid blir  erstattet av en annen type som er bedre tilpasset de nye forholdene. Ved omfattende reguleringer som tar bort de største vannføringene kan f.eks. ei storlakselv endre karakter til smålakselv.

Når en skal vurdere de langsiktige effektene av en vassdragsregulering på laksen er det et  problem at en ikke så lett kan isolere denne ene faktoren fra andre som  trolig utgjør langt større trussel for bestanden i dag. Det er blant annet forsuring,  sykdom, parasitter, lakselus, rømt oppdrettslaks og overbeskatning i havet. Til tross for vannkraftutbygging så hører en rekke regulerte vassdrag fortsatt til blant våre beste lakselever.

Fisket
Fritidsfisket i norske vassdrag har stor betydning både i fangstverdi og rekreasjonsverdi. 

Når det gjelder vassdragsreguleringers effekt på avkastningen av  fisket er bildet sammensatt fordi det kan være vanskelig å skille effekten av reguleringer fra andre faktorer som virker samtidig, f.eks endringer i fangstinnsats. Dette gjelder særlig ved små eller moderate reguleringer. Ved store og omfattende reguleringer er sammenhengen klarere. 

Se mer om de ti viktigste laksevassdragene i Norge.

Inngrep som gir negative effekter på gyte- og oppvekstarealer samt blokkerer vandringsveier for fisken vil som regel virke negativt på det tradisjonelle fisket i et område. Påvirkningen kan være direkte som følge av de nye fysiske forholdene, eller indirekte ved overføring av nye næringsdyr eller andre konkurrerende fiskearter.

Reduserte strykstrekninger kan redusere avkastningen av strømsterke arter som harr og ørret til fordel for mindre strømsterke arter som blant andre sik og gjedde. Introduksjon av planktonspisende fisk som sik til et tidligere ørretvann vil på sikt medføre at sikfisket vil dominere på bekostning av ørreten. 

Ved oppdemningsmagasiner er det generelle bildet at det blir en økt avkastning i fisket de første årene etter reguleringen. Dette skyldes at fiskebestanden får et stort tilskudd av næringsdyr fra neddemningsområdene. Demningseffekten kan også bidra til en kortvarig gjødslingseffekt som øker produksjonen i en viss periode. Demningseffekten gir et oppsving spesielt i garnfisket i slike reguleringsmagasin, som ofte blir svært attraktivt til tross for stor garnslitasje på grunn av rester av vegetasjon i reguleringssonen. Avkastningen kan være eventyrlig de første årene. Etter hvert stabiliseres forholdene og produksjonen går tilbake til eller blir lavere enn før reguleringen. Reguleringsmagasiner blir lettere tilgjengelig da det vanligvis bygges vei i tiknytning til anleggsvirksomheten. Veien blir som regel permanent og økt tilgjengelighet med bil og båt bidrar ofte til et stort fiskepress. Det klassiske bildet er derfor at slike magasin beskattes hardt i mange år med garn med forholdsvis stor maskevidde som bare fisker på den store fisken. Resultatet blir derfor mange steder at demningseffekten opphører samtidig med at magasinet har en for stor bestand av småfisk som konkurrerer om en begrenset næringsressurs.  Dette fører til dårlig tilvekst hos fisken og magasinet mister raskt sin verdi som attraktivt fiskevann. Dette skjer særlig i områder hvor rekrutteringen fortsatt er stor etter reguleringen. 

Hvor fort demningseffekten varer avhenger av det neddemte områdets beskaffenhet. I nakne fjellområder er demningseffekten liten og kortvarig, mens områder med mye torv kan gi stor produksjon i magasinet lenge etter oppdemningen, som f.eks Nesjømagasinet i Tydalen som fortsatt gir god fiskeavkastning 25 år etter reguleringen.

I magasiner hvor rekrutteringen blir nedsatt som følge av reguleringen blir det vanligvis satt ut fiskeunger for at å opprettholde fisket. Det kan imidlertid være vanskelig å finne det riktige omfanget av utsettinger fordi det kan ta tid før fisken tilpasser seg de nye forholdene, spesielt i magasiner der det er en viss egenrekruttering. Å sette ut for mye fisk vil virke mot sin hensikt. Undersøkelser blir gjennomført for å tilpasse utsettingen til næringsgrunnlaget. Over tid blir mange utsettinger sløyfet.

Nedgang i fisket som følge av regulering behøver nødvendigvis ikke skyldes at fiskebestanden er redusert, men kan skyldes forhold som påvirker fiskens fangbarhet. Eksempelvis kan ei god fluefiskeelv påvirkes negativt ved utslipp av kaldt vann i fiskeperioden, noe som kan redusere fiskens bitevillighet. Tilsvarende kan hyppige justeringer av vannføringen gjennom et kraftverk bidra til pulserende vannføring som virker forstyrrende på fisken så den blir vanskeligere å fange.

Les mer:

• Miljøkonsekvenser
• Laksevassdrag
• Laks
• Landskap
• Vilt
• Plankton og bunndyr
• Vannkvalitet