|
I vannkraftutbyggingens
tidlige fase var avstanden mellom energikilde og forbruker liten.
Kraftverkene ble i stor grad bygget i tilknytning til fabrikker, og siden nåtidens
tunnelteknologi ikke var tilgjengelig, var det stort sett tale om å rørlegge
fossefall. Resultatet ble store og nærmest monumentale kraftstasjoner, iøyenfallende
rørgater og tørrlagte elvestrekninger. I dag er de gamle kraftstasjonene
en del av kulturlandskapet, og mange er fredet som kulturminner.
Nyere
fjellsprengningsteknologi har medført at en i dag legger kraftstasjonene i
fjell, og det er som regel inngangsparti, adkomstveier og andre funksjoner
knyttet til kraftproduksjonen som kan være synlige. Koplingsanlegg
er det punktet elektrisiteten overføres fra kraftstasjonen til
ledningsnettet. Tidligere måtte disse anleggene, ofte store i omfang,
bygges i friluft på grunn av behovet for kjøling av transformatorene. I
dag bruker en gass til nedkjøling og anleggene tar mindre plass så det er
mulig å legge også slike skjult inne i fjellet.
|
Hovedelementene i det
norske landskapet er fjell, daler og vann. Det jomfruelige landskapet finner
vi i dag bare i de høyestliggende breområdene. Landskapet er aldri
statisk, men påvirkes stadig, direkte og indirekte - på ulike måter og i
forskjellig grad- både av naturlige prosesser og av menneskelig aktivitet. Vannkraftutbygging er en menneskelig aktivitet
som lokalt påvirker landskapet i betydelig grad, men inngrepene har variert
med den teknologiske utviklingen.
Kjeåsen. Foto: Statkraft SF
|
|
Noen vannkraftdammer er
blant våre største konstruksjoner, og mange har en mening om dem.
Noen ser dammene som ruvende monument over industri og velstandssamfunn,
mens andre ser dem mer som symboler på menneskelig ødsling med naturen i
sin opprinnelige form. Dammene som er
bygget i de senere år er preget av ønske om å tilpasse dem til sine
omgivelser i så stor grad som mulig.
Oddatjønndammen, Foto: Statkraft SF
|
Transport av utsprengt
stein var tungt og vanskelig ved de tidlige anleggene og steinmassene ble
ofte dumpet rett utenfor tunnelinngangen. Med dagens transportmaskiner
flyttes steinmassene enkelt over store avstander, og blir brukt både som
fyllmasse, vei- og annen anleggsmasse både i privat og offentlig regi. Overskuddsmasse blir anlagt i terrenget etter
veiledning fra landskapsarkitekter, eventuelt tilsådd og beplantet slik det
måtte passe inn i omgivelsene. Generelt
vet vi mer om anvendelsen av overskuddsmasse i dag enn tidligere. Det er
forsket på hvilke vegetasjonstyper som egner seg best på ulike
tunnelmasser, både sprengstein og fullprofilmasser.
Noen vannkraftdammer er
blant våre største konstruksjoner, og mange har en mening om dem.
Noen ser dammene som ruvende monument over industri og velstandssamfunn,
mens andre ser dem mer som symboler på menneskelig ødsling med naturen i
sin opprinnelige form. Dammene som er
bygget i de senere år er preget av ønske om å tilpasse dem til sine
omgivelser i så stor grad som mulig. Det blir gjort blant annet ved bruk av
fargetilslagsmateriale i betong. Også i overflaten på steinfyllingsdammene
blir det tatt landskapsarkitektoniske hensyn. Dammer (og
kraftstasjoner) er mange steder blitt attraktive turistmål og forholdene
blir nå oftere lagt til rette for besøk av turister. Likevel er det
ubestridt at damverk har en linjeføring som gjør at de fremstår i
kontrast til landskapets egne former og linjer.
Veibygging er ofte
omdiskutert fordi det kan være mange interessekonflikter knyttet til saken.
Utbyggerens ønske om vei under anleggsperioden er
det primære behovet, men ofte knytter det seg ønsker både fra
enkeltpersoner, bygdesamfunn og det offentlige til spørsmålet om
veiutløsning. Både private og offentlige veier er bygd som del av et anlegg,
som konsesjonsvilkår eller på grunnlag av konsesjonsavgifter knyttet til
vannkraftanlegg. Mange av disse er i dag tilknyttet riksveinettet.
Motstanden mot veiutbygging
er ofte stor fra naturvernhold, både fordi det er en del av av et
vannkraftprosjektet, men også fordi veien i seg selv er et inngrep som
forringer naturkvaliteten. En vei er for mange fjellvandrere et uønsket
visuelt element i landskapet og kan også virke forstyrrende på enkelte
viltarter, for eksempel påvirke trekkruter for hjortedyr.
Les mer:
|
