Faktorer som påvirker vegetasjonen i regulerte vassdrag er de samme som i uregulerte, dvs, vegetasjonen utvikler seg på grunnlag av en del fysiske forutsetninger. Disse er lys, vanntemperatur, vannhastighet, dyp (trykk), substrattype, erosjon, bølgeslag, isskuring, samt tilgang på næringsstoffer. Populært kan en si at vegetasjonen utvikles avhengig av en rekke stressfaktorer. I regulerte vassdrag kan enkelte av disse stressfaktorene forsterkes eller minskes i forhold til uregulert tilstand og derved påvirke vegetasjonen i ulik grad.

Vegetasjon i denne sammenheng er undervanns-, strand- og kantvegetasjon.

Magasinområder

Enhver innsjø vil ha en naturlig vannstandsvariasjon styrt av tilsig og utløpets hydrauliske kapasitet. Som regel er det høy vannstand i flomperioder om våren/forsommeren og høsten, og lav vannstand i de tørre periodene om sommeren og vinteren. Avhengig av eksponeringsgrad, dvs. isskuring, tørrlegging og bølgeslag, finner en både lune viker med gunstige vekstvilkår og eksponerte strender med sand og stein som er ugunstig for de fleste planter.

Innsjøen Øyeren hadde i uregulert tilstand vannstandsvariasjoner på omlag 10 meter som følge av de store flommene i Glomma, mens en i dag prøver å regulere innenfor 2,5 meter. Både deltaområdet, Nordre Øyeren naturreservat og Dokkadeltaet i Randsfjorden er eksempler på områder med velutviklet og artsrik vegetasjon i regulerte innsjøer.

Ved regulering til vannkraft prøver en å utnytte mulighetene til å magasinere flomvannet. Enkelte reguleringer ligger innenfor de naturlige svingningene, men normalt øker en reguleringsgrensen, og stresset på plantene øker. I noen tilfeller dempes vannstandsvariasjonene. 
Storglomvatn Foto: Statkraft

Ved moderate reguleringshøyder (2-3m) kan det være velutviklet dypvannsvegetasjon under reguleringssonen, selv om stranden ser steril ut, noe en også finner i uregulerete innsjøer. Overstiger reguleringshøyden 5 meter får også dypvannsvegetasjonen problemer, og generelt kan en si at en finner lite fastsittende vegetasjon i magasiner med stor reguleringshøyde (5 - 10 meter) og hyppige vannstandsvariasjoner. Dette skyldes at det fysiske stresset  i form av uttørking, frysing, isskuring, bølgeslag og erosjon blir for stort til at plantene klarer seg. Dette kan nyanseres noe avhengig av magsinets form, dybdeforhold og om det ligger i skogsområder eller på høyfjellet, samt måten magasinet reguleres på. Normalt er det lite vegetasjon dypere enn 10 meter i alle innsjøer pga. lysbegrensing og for stort hydrostatisk trykk.

Over høyeste regulerte vannstand (HRV) vil vegetasjonsendringer ved magasinetableringer være av indirekte karakter som for eksempel lokale klimaendringer, eller ved endring av grunnvannstanden.

Dersom magasinet holdes lenge på HRV vil myrvegetasjonen klare seg bedre enn annen vegetasjon i området umiddelbart over HRV. Senkes grunnvannstanden derimot, kan myr- og sumpområder tørke ut og erstattes av annen mer tørketålende vegetasjon. Når strandlinjer som tidligere besto av vann- og våtmarksvegetasjon tørrlegges, kan dette igjen føre til at jordlaget eroderer og det oppstår et grovere og mer steinete substrat som er mindre gunstig for planter.

Elver

Virkningen på vegetasjonen i og ved ei elv vil tilsvarende som for magasiner være avhengig av reguleringsgraden, som kan variere fra sterkt redusert vannføring, via utjevnet  til økt vannføring. Vegetasjon som er tilpasset spesielle vannføringsforhold er særlig sårbar ved kraftig reduksjon i vannføringen. Dette gjelder f.eks fosserøykvegetasjon som er avhengig av kontinuerlig tilførsel av fossesprut. Dette gjelder hos oss en del mosearter.

Store flommer fører til stor sedimenttransport i elvene og bidrar til at vannvegetasjonen som regel slites løs og spyles ut av vassdraget.  Synlige tegn på dette er renskurte rullestein i elvesenga, karakteristisk for mange norske elver. Regulering med utjevnet vannføring bidrar til at substratet blir mer stabilt (steinene ligger i ro) og både alger og moser kan etablere seg. Konsekvensene av dette vil variere avhengig av brukerinteressene, men fra et produksjonssynspunkt vurderes dette ofte som positivt.  Redusert vannføring vil også føre til at finpartiklet materiale sedimenters på elvebunnen og skaper grobunn for nye vannplanter. Dette er bl.a. observert i Aurlandselva. Liten vannføring fører ofte til høyere vanntemperatur - som igjen er gunstig for de fleste vannplanter.

Et typisk trekk ved reguleringer av elver er utjevnet vannføring, dvs. reguleringen fører til reduksjon i flommer og en jevnere vannføring gjennom året.  Dette kan føre til store endringer i vannvegetasjonen.
Foto: Statkraft SF

Etter langvarig reduksjon i vannføringen og ved fravær av årvisse flommer vil tidligere flomutsatte områder endre karakter ved at landvegetasjon vokser inn i den tørrlagte delen av elveleiet. Denne vegetasjonsetableringen (kantvegetasjonen) kan være positiv både som beite for enkelte viltarter, som reirområde for fugl og som skygge og skjul for fisk. På den annen side reduserer den tilgjengeligheten til vassdraget og flomavledningskapasiteten.  

Selv om utjevnet vannføring kan føre til økt planteproduksjon kan forholdene også bli så stabile at enkelte flerårige arter totalt dominerer artssammensetningen. Konsekvensen av dette vil variere, men har vist seg å ha negative effekter for enkelte brukerinteresser. Det er særlig på stilleflytende strekninger i store dalfyllinger av sand og grus, hvor elva er bred med store, grunne arealer og et visst innsjøpreg at disse problemene oppstår.  Slike grunne arealer ble tidligere tørrlagte i naturlige lavvannsperioder og utsatt for innfrysing og isskuring. Både stabil vintervannstand, mindre isdannelse (nedstrøms kraftverk) og reduserte spyleflommer fører til mindre stress på plantene. Flerårsarter som f.eks krypsiv kan vokse uforstyrret i årevis og danne store bestander.  Dette er særlig dokumentert fra deler av Otra i Setesdalen.  

Les mer:

• Miljøkonsekvenser

• Laksevassdrag

• Landskap

• Vilt

• Plankton og bunndyr

• Vannkvalitet