Vilt omfatter alle viltlevende pattedyr, fugler, krypdyr og amfibier. I det følgende omtales i hovedsak fugler og hjortedyr som er de gruppene som er mest undersøkt i forbindelse med vasssdragsreguleringer.

På tilsvarende måte som for fisk vil viltartene påvirkes direkte av vassdragsreguleringer hvis inngrepet innvirker direkte på dyrenes livsmiljø. Virkningen vil variere avhengig av inngrepets omfang og lengden av anleggsperioden. Det er ikke kjent at arter er tapt som følge av vassdragsreguleringer i Norge.

Ved moderne vannkraftutbygging vil store deler av kraftverket ligge i fjell og være skjult for viltet etter anleggsperiodens opphør. For noen viltarter vil imidlertid sekundæreffekter av anlegget ha varig virkning, f.eks. kraftledninger som kan forårsake skade på fugl ved kollisjon, anleggsveier som kan påvirke trekkveier for hjortevilt og medfører økt menneskelig ferdsel i tidligere lite berørte områder. Dette vil virke forstyrrende på viltet, både via generell ferdsel og jakt. For de som skal utnytte viltet i jakt vil som regel økt tilgjengelighet via anleggsveier være fordelaktig.

Viltet blir påvirket av vassdragsreguleringer direkte hvis viktige beite og oppholdomsråder blir berørt, feks ved neddemming av skogsmark og rike myrområder.

Vannfugl er til en viss grad tilpasset fluktuerende vannstand i vassdragene, men når områder med rik og variert vegetasjon med gode reirplasser blir helt neddemt vil dette lokalt kunne ha stor betydning for de fugleartene som har slike arealer som  hekkeområde.  Der reguleringssonen er stor blir denne uegnet som reirplass, men kan imidlertid  utnyttes til matsøk, bl.a. av vadefugler og erler. I andre tilfeller kan økt neddemt areal øke forekomsten av ande- og vadefugler om ikke reguleringshøyden er for stor.

Artssammensetningen på arealer ved innsjøer kan være annerledes enn i områder i nærheten. Dette kan endre artsammensetningen lokalt ved neddemming. Ved Orkla-utbygingen ble populasjonen av dobbeltbekkasin, trane og grønnstilk hardt redusert ved etablering av Innerdalsmagasinet.

Undersøkelser etter Aurlandsutbyggingen har vist at forekomsten av overvintrende vannfugl (samfunn og tetthet) i de lavereliggende deler av vassdraget ikke avviker fra det en generelt  finner i andre vassdrag i regionen vinterstid. Reguleringsinngrepene i høyfjellet har ikke endret artsforekomsten av fugl i nevneverdig grad, bortsatt fra at lokale populasjoner utvilsomt har gått tapt ved magasinetableringer. 

Etterundersøkelser i Eksingedalsvassdraget viste at ingen vannfugl forsvant som følge av reguleringen og vannfuglsamfunnet var det samme som i andre vestlandsvassdrag 15-20 år etter reguleringen.

Ved siden av fugl er det hjorteviltet som blir sterkest berørt av vassdragsreguleringer. For det første vil neddemmingen av beitemarker ha betydning, spesielt fordi dette ofte er beite av god kvalitet, men viktigere er påvirkningen på hjorteviltets trekkveier. Redusert flomvannføring i vassdrag kan lette fremkommeligheten, mens magasinetableringer, usikre isforhold og råkdannelser kan virke negativt på etablerte trekkruter. 

Dersom trekkveier for villrein hindres kan dette gi seg utslag i populasjonens størrelse, noe som er vist fra Snøhettaområdet. En undersøkelse av elgens trekkvaner etter Dokkutbyggingen viste derimot at elgen opprettholdt de tusen-år gamle trekkrutene selv om det medførte kryssing av et nytt magasin. Men deler av trekkrutene ble lagt om.

Les mer:

• Miljøkonsekvenser
• Laksevassdrag
• Landskap
• Vilt
• Plankton og bunndyr
• Vannkvalitet