Vann med potensiell energi

Vannet på jorden inngår i et kretsløp, med solen som  "motor". Varme fra solen får vannet i havet, elver og innsjøer til å fordampe. Dette vannet (i form av vanndamp) stiger høyt opp i atmosfæren, hvor det avkjøles og fortettes i form av skyer. Vanndråpene i skyene samler seg, og etter hvert blir de så tunge at de faller ned mot jorden igjen som regn. Der samler det seg på nytt i innsjøer, i elver og i havet.

Vannet renner naturlig mot laveste nivå. Ved å la vannet strømme gjennom vannturbiner på sin ferd mot havet, produseres det elektrisitet. I Norge produseres nesten all elektrisitet på denne måten.

Vannet i Norge er ujevnt fordelt. På Ålfotbreen faller normalt over 5000 mm (5 meter!), nedbør årlig. I regnskyggen øverst i Gudbrandsdalen er årsnedbøren normalt under 300 mm. Nedbøren er dessuten ujevnt fordelt over året. Gjennomsnittlig kommer ca. halvdelen av årsnedbøren som snø, og vårflommer med smeltevann er regelmessige i størstedelen av landet. Forsommeren er en forholdsvis tørr årstid, mens høstregnet igjen gir opphav til flommer. I nyere tid var vårflommen over Østlandet, "Vesleofsen" i 1995, den største siden 1789. Vannføringen i Glomma kulminerte 5. juni med ca. 4000 m3/s ved Rånåsfoss.

Vårt klima og geologiske historie gjør at landet preges av et stort antall breer, i alt 2 745 km2, og innsjøer, i alt 16 000 km2. Breer og innsjøer virker som naturlige magasiner, som jevner ut avrenningen mellom årstider og år.